– Å gi meg var ikke aktuelt
Det tok tre og et halvt år, men torsdag kunne Ann Louise T Blikra endelig strekke armene i været etter at hennes Sangviksodin vant på Jarlsberg.
– Det var veldig gøy. Jeg hadde litt blandete følelser foran løpet siden forberedelsene ikke hadde vært de beste. Dog var jeg optimistisk på vei til banen, selv om jeg ikke turte å si det høyt. At jeg fikk Eirik til å kjøre hadde også mye å si, for han er veldig dyktig, smiler hun.
Selve seiersløpet så hun imidlertid ikke så mye av.
– Da jeg så at Eirik kjørte til tet skjønte jeg at det faktisk kunne gå. Mesteparten av tiden står jeg imidlertid med ryggen til, men av og til kikker jeg litt bort, småler hun.
Historien begynner imidlertid for lenge siden.
– Jeg har holdt på i tre og et halvt år med denne hesten. Han er jo oppdrettet av far til Øystein, og sto i trening der som unghest. Han hadde imidlertid en skade og fungerte ikke. De ga han vel litt opp, og jeg fikk tilbud av Knut om å ta over. Først prøvde jeg å trene han på rakbanen hos Øystein i ett år. Hesten manglet dog motivasjon og jeg stoppet med det. Fireårssesongen gikk han som ridehest. Jeg trente dressur, sprangridning og feltritt, og vi kjørte bare noen få tur kun på gøy. Slik gikk hele fire- og mye av femårssesongen. I september i fjor begynte jeg å kjøre han igjen. Da flyttet vi til og han fikk grunntreningen sin der i vinter, forteller hun.
Det var dog ikke bare-bare, for Sangviksodin var langt fra noen stjerne i begynnelsen.
– Da vi begynte ville han ikke gå tre minutter engang. Jeg trente på og så flyttet vi tilbake til Karin Hauge på travparken i april. Siden det har det bare gått rette veien. Jeg har for øvrig fått mye hjelp, først av Vidar Tjomsland, siden litt Johan Kringeland Eriksen og til slutt også Geir da han kom tilbake til travparken. Det har langt fra bare vært trav, for variasjon er nøkkelen til å motivere han. I tillegg til trav rir jeg fremdeles mye, og han har også startet i sprang på Epona, fortsetter hun.
Man kan ikke annet enn å beundre tålmodigheten, for det er nok mange som ville gitt opp lenge før tre år var gått. Dette har da også Blikra fått høre, men for henne var det uaktuelt å gi seg.
– Jeg har fått noen beskjeder at jeg måtte selge han hvis jeg ville komme til start med en travhest. Min holdning har imidlertid vært at det tar den tiden det tar, og så er jeg også veldig motivert på å vise at jeg kan få det til. Å gi meg var ikke aktuelt. Dessuten har jeg også et veldig godt nettverk rundt meg som heier på meg, og det er jeg glad for – for det har da vært noen tyngre perioder, poengterer hun.
Mon tro om Blikra er like tålmodig med tobeinte som med firbeinte?
– Nei. Overhodet ikke, småler hun.
– Men hesten betyr alt for meg. Han er veldig sær på sin måte, men samtidig også veldig enkel, for han er med på alt. Han går sammen med andre og nybegynnere kan ri på han. På banen får han vel mye energi, men oppfører seg ellers greit. Ett unntak er det, for om det er en traktor, gravemaskin eller annet så ignorerer han det – men ligger en grushaug litt feil i banen blir det rallykjøring, påpeker hun.
Det lever hun nok greit med, for etter tre og et halvt år har Blikra gjort en vinner ut av Sangviksodin.
Bilde: Sangviksodin i prøveløp.